Når sykdom og til slutt død kommer tettere på enn ellers, mister jeg orda mine. Det er ingenting jeg kan si eller gjøre for å stoppe det som skjer, men behovet er der like fullt. Da går jeg ned i format, og maler de ulike tankene som romsterer i hodet og følelsene som beveger seg i bølger gjennom kroppen. På den måten klarer jeg nesten å holde tritt med mitt eget øyeblikk.
Dette er på ingen måte triste bilder – de handler om de gode stundene, takknemlighet for å få være, og om menneskene som er igjen. Et av maleriene heter ‘Luisson’ og er en hyllest til to unge menn jeg liker ekstra godt.
